Anbefalinger om bruk av ormemidler til hund og katt

HUND

Hos hund er spolorm den desidert vanligste innvollsparasitten. Hund kan også ha hakeorm, piskeorm og bendelorm. Det er flere arter innen bendelorm og enkelte kan også infisere mennesker (zoonoser). Dette er grunnlaget for kravet om ormebehandling etter utenlandsreiser.

Smitte skjer enten direkte ved at hunden får i seg avføring eller rester av avføring fra objekter med egg eller larver (spolorm) eller indirekte via gnagere og fugler (bendelorm).

Valper kan også smittes under siste del av drektigheten og via morsmelka etter fødsel.

Vanlige symptomer på innvollparasitter er nedsatt allmenntilstand, pjuskete, redusert tilvekst, diarè, stor mage, hoste, oppkast.

De fleste er likevel symptomfrie og utgjør en stor smitterisiko for andre hunder.

Diagnose stilles ved avføringsprøver som blir undersøkt og påviser de enkelte innvollsormene og mengdene av dem.

Anbefalt behandlingsregime satt av statens legemiddelverk:

Hvor ofte bør man ta prøver:

Voksne hunder bør kun behandles med ormemidler etter en bekreftet parasittær tilstand.

Avføringsprøve tas med til veterinær for å undersøkes for parasitter, eller eier kan selv ta prøven ved å kjøpe et ParaKit som  inneholder alt som er nødvendig for å få analysert en prøve. Parakit kan kjøpes på klinikken eller bestilles på Paralab sine nettsider.

KATT

Katter har et større press av innvollsorm da katter ofte tilbringer mye tid utendørs som effektive jegere.

De vanligste ormene hos katt er spolorm og bendelorm. Det er flere ulike typer bendelorm og enkelte av disse kan også smitte oss mennesker (zoonoser).

Dette er årsaken til at katter som har vært på utenlandsreise må behandles med ormemiddel.

Smitten skjer direkte eller indirekte. Direkte smitte er kontakt med avføring eller objekter med rester av avføring. Indirekte smitte skjer når katten fanger gangere og fugler som inneholder smitte (bendelorm).

I motsetning til hos hund smittes ikke kattunger under siste del av drektigheten av spolorm. Ormene skilles derimot ut i morsmelka.

Vanlige symptomer på innvollparasitter er nedsatt allmenntilstand, pjuskete, redusert tilvekst, diarè, stor mage, hoste, oppkast.

De fleste er likevel symptomfrie og utgjør en stor smitterisiko for andre katter.

Diagnose stilles ved avføringsprøver som blir undersøkt og påviser de enkelte innvollsormene og mengdene av dem.

Kattunger: behandles ved 2, 4, 6 og 8 ukers alder (hos oppdretter) og uke 10 hos nye eier

Voksne innekatter som kun oppholder seg innendørs og ikke har ”utendørs-venner” trenger normalt ikke ormebehandling eller undersøke avføring
Voksne katter som oppholder seg utendørs og som jakter mus og fugler bør behandles regelmessig mot innvollsorm.

Utskrift